Ledfoot om livet, musikken og klesstilen

Fra turneer med Bob Dylan til tv-skurk i Exit har artisten Ledfoot levd et spennende og interessant liv. Carlings vil alltid støtte god musikk og unik stil, vi har derfor tatt en prat med den originale karen om livet, musikken og klesstilen. 

Både blikket hans og de mange tatoveringene vitner om et liv levd. Et liv fylt av opp- og nedturer, men alltid med musikken som bakteppe. Du har kanskje sett han før? Denne interessante amerikaneren med den kule stilen. Han skiller seg ut i mengden, og du blir interessert i å vite alt om han. I fjor vår var han på skjermen som tv-skurk i NRK-serien Exit, men det er ikke dette han i hovedsak er kjent for. Musikken. Det er der Tim Scott McConnell har lagt ned mye av sitt livsverk etter å ha startet allerede som 15-åring. De siste årene har vi kjent han best under artistnavnet Ledfoot, men han har en historie som starter lenge før det. I løpet av karrieren har han sluppet 14 plater og vært på flere turneer enn du kan forvente å huske.

Ledfoot om hverdagslivet 

Vi møter Ledfoot på BFF Diner i Oslo etter en lengre dag med fotoshoot for Carlings. Det er liten tvil om at 63-åringen fra Florida bærer med seg en slags ærefrykt. Han har en rolig kulhet over seg som fyller rommet når han går inn i det. Årene i musikkbransjen bærer han med seg og hverdager er noe han aktivt har tatt avstand fra. På spørsmål om hvordan en vanlig dag i livet hans ser ut, svarer han:

– Mitt hverdagsliv ... Vel, jeg har egentlig ingen hverdager. Jeg tror aldri det var intensjonen min å ha et hverdagsliv, så jeg forsøker å unngå det.

Tim ble født og oppvokst i en husvognpark, under fattige kår. Som liten ville han egentlig bli kunstner, men fant fort ut at han, som han beskriver det selv, var “håpløst fargeblind”. Ettersom han ikke kunne se forskjellen på farger, ble det nest beste å lære seg gitar og uttrykke seg gjennom musikken. Da han nådde 15-årsalderen begynte han å spille på ulike barer i hjembyen.

– Jeg pleide å gå inn i baren, de viste meg scenen før de viste meg damedoen med vinduet jeg måtte klatre ut av dersom politiet kom, ettersom jeg var underårig.

Ledfoot om elsk/hat-forholdet til musikken 

Det viktigste for Tim i prosessen med å lage musikk, er skrivingen. Selv ser han seg som en låtskriver, men presiserer at det egentlig ikke er mulig å peke ut bare én ting ved det å være artist.

– Det er litt som å være i et forhold. Om du sier at det beste med forholdet ditt er sexen, så har du ikke noe forhold. Og om dere ikke kommer overens, så er det et forferdelig forhold. Jeg tror du må se hele bildet. Du elsker ikke bare én del av en person, og du elsker ikke bare én del av håndverket ditt, forteller Ledfoot, og legger ironisk til: Du må egentlig bare hate alt.

Fra gøy til alvor, artisten forteller at det allikevel er elsk/hat-forholdet til musikk som gjør at den tilfører livet hans noe spesielt.

– Sinne, beslutsomhet og noen ganger belønning. Det er nok den letteste måten jeg kan uttrykke meg. Jeg kan være ærlig, men samtidig gjemme meg. Jeg tror ikke det er meningen at musikk skal bli puttet inn i en spesifikk kategori, og hvert fall ikke diktere hva den skal gjøre med deg personlig, fordi det er en så individuell opplevelse. Jeg tror ikke jeg kunne vært foruten musikken som tilfluktssted. Jeg kan bytte det ut med kjærlighet, men musikk har du lov til å elske og hate på samme tid, noe du ikke kan gjøre med mennesker.

Ledfoot om inspirasjon og arbeidsmoral 

Hva inspirasjon gjelder, er ikke Ledfoot overbevist om at det er noe du egentlig bør hige etter, og han selv finner ofte inspirasjon når han minst venter det.

– Det er en ufrivillig handling. Inspirasjon er ikke noe du leter etter, det er noe som sniker seg innpå deg og sparker deg i rumpa. Det er en klisje, at artister hevder de trenger inspirasjon eller at de ikke har det. Du har en jobb, nå gå og gjør den! Og jo mer du gjør den, jo bedre blir du i den. 

Arbeidsmoralen står sterkt hos amerikaneren. Tidlig på nittitallet hadde bandet hans, The Havalinas, fullført turne med blant annet Bob Dylan, noe som ledet til rundt 250 dager på reisefot i året. Men hva som skjedde på disse turneene holder han tett til brystet.

– Det som skjer på turne, er litt som med Las Vegas – det som skjer i Las Vegas, blir i Las Vegas. Det øyeblikket du er på scenen varer i halvannen time, og resten er hardt arbeid. Jeg har angret på en hel del som jeg har mange arr etter, smiler Ledfoot lurt og viser frem tatoveringene han har i hendene.

– Jeg elsker turnelivet og å spille for folk. Jeg tror det er den reneste formen av kunsten min. Dette en-til-en forholdet hvor du kan forsøke å endre realiteten til noen. Selv om det bare er for et refreng. Hvor de kan glemme alt som er i deres vei og bare forsvinne i musikken, slik du gjør som utøver.

Det er flere ting som førte til at Ledfoot skulle ende opp i Norge. Foruten musikken er det hans fire barn som har gjort at han endelig skulle finne et sted å slå seg til ro. Med det meste av livet uten et sted å kalle hjem, var det viktig for han at barna skulle ha det. Og det hjemmet, ble Norge.

Ledfoot om å bruke stil som verktøy og våpen 

Som selvutnevnt introvert og bokorm, fremstår Ledfoot som en ganske stillfaren type med mange tanker. Allikevel er det noe med stilen og tilstedeværelsen hans som tiltrekker oppmerksomhet. De svarte klærne, jeansen, hatten, smykkene, tatoveringene, og det lange hvite håret, skaper et mystisk ytre du blir nysgjerrig på. Stilen bruker han som et våpen, forteller han, og fortsetter.

– Det er et hemmelig våpen fordi du kan legge til rette for en situasjon bare på måten du entrer et rom og måten du ser ut. Jeg tror veldig mange tar det for gitt at vi har så få måter å uttrykke oss på, spesielt i en moderne verden der det er så mange ting som blir uttrykt for deg, sier han.

– Det å ha et så åpenbart verktøy til å utrykke seg selv og ikke bruke det, er virkelig synd. Veldig mange mennesker glemmer at hva de elsker med en situasjon er veldig estetisk, og om du ikke tar del i den estetikken blir du som en stor, svart flekk på Mona Lisa. Det bør du ikke kødde med. Jeg kan sitte alene på restaurant og fullt ut trives i mitt eget selskap om jeg har brydd meg med å være en person som fortjener selskap, også for meg selv. Jeg tror det er noe folk bruker som en forkledning. Det gjør ikke jeg. Jeg kommer til å se akkurat slik ut når jeg ligger død i kista.

Ledfoot er gjerne mannen i svart. Og fargeskalaen, eller fraværet av den, har en ganske naturlig forklaring.

– Jeg er fargeblind, og jeg ser egentlig ikke farger. Svart er trygt for meg. Om jeg har på meg noe med farge blir det litt som når noen har kjøpt en t-skjorte der det står noe de ikke forstår, og det viser seg å bety at de liker å slikke hunder i rumpa. Sånn er farger for meg. Så derfor går jeg i svart. Jeg liker grått også, og noen ganger hvitt.

Som avslutning vil han gjerne oppmuntre folk til å se litt lenger enn det som først møter nesa.

– Du skal ikke måtte gå til en hage for å lukte og se på blomstene, du bør være i stand til å se deg rundt i rommet og få den samme følelsen av lykke og det vakre i livet.

Og utover det: “Take care and wear black a lot”.